archive-no.com » NO » A » ASTRONOMI.NO

Total: 120

Choose link from "Titles, links and description words view":

Or switch to "Titles and links view".
  • Solsystemets opprinnelse
    sin egen tyngde Dette produserer en dobbeltstjerne Hvis den ikke gjør det vil gassen nedkjøles tilstrekkelig til at metaller stein og langt vekk fra stjernen is kondenserer til små partikler Metallene kondenserer nesten med en gang akkresjonsskiven blir dannet 4 55 4 56 milliarder år siden i følge isotop målinger i enkelte meteorer stein kondenserer litt senere mellom 4 0 og 4 5 milliarder år siden Støvpartiklene kolliderer med hverandre og danner større partikler Dete pågår helt til partiklene er på størrelse med kampestein eller små asteroider Svært hurtig vekst Straks de største partiklene blir store nok til å ha en betydelig tyngdekraft akselererer veksten Gravitasjonen om enn svært liten gir dem en fordel de tiltrekker seg de omkringliggende mindre partiklene og vil raskt akkumulere alt fast stoff i sin umiddelbare nærhet Hvor store de blir avhenger av avstanden fra stjernen og sammensetningen i den protoplanetariske skyen I vårt solsystem sier teoriene at størrelsene varierer fra stor asteroide til Måne størrelse i de indre delene av solsystemet og 1 15 ganger Jordens størrelse lenger ute Det ville være et størrelseshopp et sted mellom de nåværende banene til Mars og Jupiter Energien fra Solen ville holdt isen i dampform ved kortere avstander slik at de faste stoffene ville bli langt mer vanlig hinsides en gitt kritisk avstand fra Solen Akkresjonen av disse planetesimalene antas å ta noen få hundre tusen til omtrent tyve millioner år hvor de ytterste bruker lengst tid Veiskille nr 2 Hvor store var disse protoplanetene og hvor raskt ble de dannet Ved omtrent denne tiden rundt 1 million år etter at systemet begynte dannelsen ville stjernen begynne å generere en kraftig solvind som ville sveipet med seg all den resterende gassen i den protoplanetariske skyen Hvis en protoplanet ble stor nok på kort nok tid ville dens

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/origin.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive


  • Planetarisk lingvistikk
    Saturno Urano Neptuno Pluton Gresk Helios Hermes Aphrodite Gaea Selene Ares Zeus Kronos Uranos Poseidon Pluton Sanskrit Surya Budha Sukra Dhara Chandra Mangala Brhaspati Sani Gujarati Surya Budh Shukra Prathivi Chandra Mangal Guru Shani Prajapathie Varun Yamdev Bengalsk Surya Budh Shukra Prithivi Chand Mangal BrihaspatiShani Tamilsk Njaayar Budan Vellhi Buumi Tingalh Sevvaay Viyaazhan Sani Thai Surya Budha Sukra Lok Chandra Angkarn Prhasbadi Sao Uranus Neptune Pluto Irsk Grian Mearcair Véineas An Domhan Gealach Mars Iúpatar Satarn Uránas Neiptiún Plútón Walisisk Haul Mercher Gwener Daear Lleuad Mawrth Iau Sadwrn Wranws Neifion Plwton Hebraisk Shemesh Kochav Chama Nogah Eretz Yareach Ma adim Tzedek Shabtay Uranus Neptune Pluto Arabisk Shams Otaared Zuhra Ard Quamar Merrikh Mushtarie Zuhal Uraanus Niptuun Plutoon Swahili Jua Zebaki Zuhura Dunia Mwezi Mirihi Sumbula Zohari Tyrkisk Günes Merkür Venüs Dünya Ay Mars Jüpiter Satürn Uranüs Neptün Plüton Uzbekisk Quyosh Utorid Zuhra Yer Oy Mirrikh Mushtarij Zuhal Farsi Khorshid Tir Naheed Zamin Mah Bahram Berjis Kayvon Oranos Nepton Pluton Kantonesisk Taiyeung Suising Gumsing Deiqao Yueqao Fuosing Moqsing Tousing Tinwongsing Huoiwongsing Mengwongsing Mandarin Taiyang Shuixing Jinxing Diqiu Yueqiu Huoxing Muxing Tuxing Tianwangxing Haiwangxing Mingwangxing Koreansk Taeyang Soosung Kumsung Jeegoo Dal Hwasung Moksung Tosung Chunwangsung Haewangsung Myungwangsung Japansk Taiyou Suisei Kinsei Chikyuu Tsuki Kasei Mokusei Dosei Ten ousei Kaiousei Meiousei Filippinsk Araw Merkuryo Venus Daigdig Buwan Marte Jupiter Saturno Uranus Neptuno Pluto Indonesisk Matahari Merkurius Venus Bumi Bulan Mars Yupiter Saturnus Uranus Neptunus Pluto Malay Matahari Utarid Zuhrah Bumi Bulan Marikh Musytari Zuhal Uranus Neptun Pluto Sumerisk Utu Udu idim gu ud Nin si an na Suen Si mu ud Mul sag me gar Udu idim sag us Babylonsk Samas Sihtu Delebat Ersetu Sin Salbatanu Neberu Kayamanu Tahitisk Mahana Taa ero Ta urua Fenua Marama Maunu Ura Ta urua nui Feti a Tea Hawaiiansk Laa Ukaliali i Hookuuloa Honua Mahina Hookuu ula Ka aawela Makulu Hele ekela Nepekune Ilioki Merk For korthets skyld er artikler brukt i enkelte språk utelatt Ordene på mandarinsk betyr Den Klareste Vannstjernen Metallstjernen Jordkulen Månekulen Ildstjernen Trestjernen Leirestjernen Himmelkongens stjerne Havets konges stjerne Helvetes konges stjerne De koreanske japanske mandarinske og kantonesiske listene gir uttalen Japanerne og koreanerne bruker enkle ord for måne tsuki dal men alle de andre planetariske navn i disse to språkene ble importert fra Kina og har omtrent samme betydning som de kantoneske og mandarinske De kinesiske tegnene øverst på siden er navnene på himmellegemene gitt i samme rekkefølge som i tabellen under Den andre rekken er på hindi Til høyre er de arabiske tegnene Apostrofen i den latviske listen er et diakritisk tegn for en lang vokal egentlig en rett strek over bokstaven Jeg har blitt informert om at Thai har mange forskningsmessige og teologiske fraser fra sanskrit Men måten det uttales på er langt fra det opprinnelige Hvis man leser navnene over vil neppe mange fra Thailand forstå dem Her er en mer phonetisk representasjon av himmellegemene på thai Solen 1 suriya mytologisk 2 pra atit fornemt språk 3 tawan Merkur dau put Venus dau pra suk Jorden lok betyr også

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/days.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive

  • Astronomiske navn
    først året så en bokstav som angir hvilken halve måned oppdagelsen fant sted fulgt av nok en bokstav som viser nummer i rekken av oppdagelser gjort i den halve måneden Så asteroide 1982 DB ble rapportert i annen halvdel av februar D 1982 og det er den andre asteroiden B som ble oppdaget i den perioden Når banene er veldefinerte slik at fremtidige posisjoner kan bestemmes godt nok blir de gitt et permanent nummer og navn 243 Ida er altså den 243 asteroiden som er blitt nummerert men ikke nødvendigvis den 243 asteroiden som ble oppdaget Navnet blir igjen valgt av oppdageren men det gis her større rom for variasjoner Asteroider kan oppkalles etter en levende person eller etter nesten hva som helst f eks 2309 Mr Spock flere er oppkalt etter populære musikere Den endelige avgjørelsen tas av en IAU komité Mer om dette finner du på How Are Minor Planets Named Kometer Tidligere ble kometer først gitt en foreløpig betegnelse bestående av året for oppdagelsen og en liten bokstav som angav hvilket nummer i rekken kometoppdagelsen var det året f eks 1994a var den første kometen som ble gjen oppdaget i 1994 1994b den andre etc Nasvnet ble også tildelt svært tidlig Opptil tre helst uavhengige oppdagere ble tilknyttet kometen Noe senere ble kometene som hadde passert perihel punktet nærmest Solen det året tildelt romertall som angav rekkefølgen de passerte i Hele navngivningssystemet for kometer ble lagt om i begynnelsen av 1995 De nye retningslinjene er som følger Systemet for foreløpige betegnelser ligner nå mer på systemet som gjelder for småplanetene Den første oppdagede kometen i første halvdel av januar 1995 kalles derfor 1995 A1 den andre 1995 A2 etc Langperiodiske kometer og kometer som bare passerer én gang gjennom solsystemet får bare en foreløpig betegnelse det er

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/names.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive

  • Hypotetiske planeter
    inn i en satellittbane rundt Jorden Men siden de passerer den øvre atmosfæren ved hver perigee vil de ikke vare lenge kanskje bare en eller to muligens hundre runder ca 150 timer Det er ting som tyder på at slike satellitter har blitt sett det er til og med mulig at Petits observatører så en se også I tillegg til slike kortvarige satellitter er det to muligheter til Den ene er at Månen har en egen satellitt men tross flere søk har ingen blitt funnet i tillegg til at det nå er kjent at gravitasjonsfeltet til Månen er ujevnt eller humpete nok til at enhver månesatellitt er ustabil satellittene vil derfor krasje inn i Månen etter en ganske kort tid noen få år eller kanskje tiår Den andre muligheten er at det kan være Trojanske satellitter dvs andre satellitter i månebanen som befinner seg 60 foran eller bak Månen S like Trojanske satellitter ble først rapportert av den polske astronomen Kordylewski fra Krakow observatoriet Han startet sitt søk i 1951 visuelt med et godt teleskop Han håpet på rimelig store legemer i månebanen 60 vekk fra Månen Søket var negativt men i 1956 foreslo hans landsmann og kollega Wilkowski at det kunne være mange små legemer som var for små til å synes individuelt men mange nok til å synes som en sky av støvpartikler I det tilfellet ville de være mest synlige uten teleskop dvs med det blotte øye Dr Kordylewski var villig til å prøve En mørk natt med klar himmel og Månen under horisonten var alt som krevdes I oktober 1956 så Kordylewski for første gang en tydelig lys flekk i en av de to posisjonene Den var ikke liten strakte seg ut i en vinkel på 2 ca 4 ganger større enn Månen selv og var veldig svak bare halvparten så sterk som det vanskelige gegenscheinet motskinn en lys flekk i zodiaklyset rett ovenfor Solen I mars og april 1961 klarte Kordylewski å fotografere to skyer nær de forventede posisjonene Det virket som om de varierte i utstrekning men det kan ha vært pga varierende opplysning J Roach fant disse skysatellittene i 1975 med OSO Orbiting Solar Observatory 6 romsonden I 1990 ble de fotografert igjen denne gang av den polske astronomen Winiarski som fant at de var et par grader i diameter at de vandret opp til 10 vekk fra det trojanske punktet og at de var noe rødere enn zodiaklyset S å den århundrelange letingen etter den andre månen til Jorden så ut til å ha lykkes tross alt selv om denne andre måne viste seg å være noe helt annet enn det noen hadde forestilt seg De har vært vanskelige å finne og å skille fra zodiaklyset spesielt gegenscheinet M en folk legger fortsatt frem forslag om flere naturlige satellitter til Jorden Mellom 1966 og 1969 hevdet den amerikanske forskeren John Bargby at han hadde observert minst ti små naturlige satellitter rundt Jorden kun synlige gjennom et teleskop Bargby fant elliptiske baner for alle objektene eksentrisitet 0 498 og store halvakse 14 065 km som gir perigee og apogeehøyder på 680 og 14 700 km Bargby regnet med at de var deler av et stort legeme som delte seg i desember 1955 Han baserte mye av de foreslåtte satellittene på antatte perturbasjoner av kunstige satellitter Bargby brukte kunstig satellittdata fra Goddard Satellite Situation Report uvitende om at verdiene i denne publikasjonen bare er omtrentlige og noen ganger feilaktige og derfor ikke kan brukes i en presis vitenskapelig analyse I tillegg kan det utledes fra Bargbys egne påståtte observasjoner at satellittene burde være synlige til første magnitude ved perigee og dermed lett synlige med det blotte øye I 1997 3753 Cruithne har en veldig uvanlig bane og kan regnes som en følgesvenn til Jorden selv om den ikke går i direkte bane rundt Jorden 2002 AA29 er også i et spesielt forhold til Jorden Månene til Mars 1610 1643 1727 1747 1750 1877 nå D en første til å gjette at Mars hadde måner var Johannes Kepler i 1610 Da han prøvde å løse Galileos anagram som refererte til Saturns ringer trodde han at Galileo hadde funnet månene til Mars istedet I 1643 hevdet Capuchin munken Anton Maria Shyrl at han virkelig hadde sett månene til Mars Vi vet nå at det ville vært umulig med de teleskopene som fantes da sannsynligvis ble Shyrl forledet av en nærliggende stjerne I 1727 skrev Jonathan Swift i Gullivers reiser om to små måner som går rundt Mars kjent som de Laputianske astronomer Deres omløpstider var 10 og 21 5 timer Disse månene ble i 1750 adoptert av Voltaire i hans novelle Micromegas historien om en kjempe fra Sirius som besøker vårt solsystem I 1747 hevdet en tysk kaptein Kindermann å ha sett månen bare én til Mars 10 juli 1744 Kindermann rapporterte at omløpstiden til denne Mars månen var 59 timer 50 minutter og 6 sekunder I 1877 oppdaget Asaph Hall endelig Phobos og Deimos de to små månene til Mars Deres omløpstider er 7 timer og 39 minutter og 30 timer og 18 minutter ganske nære tidene gjettet av Jonathan Swift 150 år tidligere Den fjortende månen til Jupiter 1975 1980 I 1975 fotograferte Charles Kowal ved Palomar oppdageren av Komet 95 P Chiron et objekt som man trodde var en ny satellitt til Jupiter Den ble sett flere ganger men ikke nok til å bestemme banen dens så forsvant den Den pleide å dukke opp som en fotnote i tekster fra sent på 70 tallet Og så i 2000 ble den funnet igjen av S S Sheppard et al Saturns niende og tiende måne 1861 1905 1960 1966 1980 I april 1861 annonserte Hermann Goldschmidt oppdagelsen av en niende måne til Saturn som gikk i bane rundt planeten mellom Titan og Hyperion Han ga den navnet Chiron Oppdagelsen ble aldri bekreftet ingen andre så noensinne satellitten Chiron Senere oppdaget Pickering det som nå regnes som Saturns niende måne Phoebe i 1898 Dette var første gang en satellitt til en annen planet ble oppdaget ved fotografiske observasjoner Phoebe er også Saturns ytterste måne I 1905 trodde Pickering at han hadde oppdaget en tiende måne Themis I følge Pickering gikk den i bane rundt Saturn mellom banene til Titan og Hyperion i en svært inklinert bane midlere avstand fra Saturn var 1 460 000 km omløpstid 20 85 dager eksentrisitet 0 23 og inklinasjon 39 Themis ble aldri sett igjen men likevel sto den oppført i almanakker og astronomibøker godt inn i 1950 og 1960 tallet I 1966 oppdaget A Dollfus en annen ny måne til Saturn Den ble gitt navnet Janus og gikk i bane rundt Saturn like utenfor ringene Den var så svak og nær ringene at den eneste sjansen til å se den var når ringene til Saturn ble sett fra siden noe som skjedde i 1966 Nå var Janus Saturns tiende måne I 1980 da Saturns ringer igjen ble sett fra siden førte observasjoner til at flere nye satellitter ble oppdaget nære ringene til Saturn Like ved Janus ble en annen satellitt oppdaget kalt Epimetheus Deres baner er veldig nære hverandre og det mest interessante med dette satellittparet er at de regelmessig bytter bane Det viste seg at oppdagelsen av Janus i 1966 virkelig var observasjoner av begge disse co orbitale satellittene Derfor viste den tiende månen til Saturn som ble oppdaget i 1966 seg å egentlig være to forskjellige måner Romsonden Voyager 1 og Voyager 2 som passerte Saturn kort tid etter bekreftet dette De seks månene til Uranus 1787 I 1787 annonserte William Herschel oppdagelsen av seks satellitter til Uranus Herschel tok feil bare to av hans seks satellitter var virkelige Titania og Oberon de største og ytterste to satellittene de resterende fire var bare stjerner som tilfeldigvis var i nærheten Jeg tror jeg har hørt denne historien før Planet X 1841 1992 I 1841 begynte John Couch Adams å undersøke det til da store residualet i bevegelsen til Uranus I 1845 startet Urbain Le Verrier å undersøke det også Adams presenterte to forskjellige løsninger av problemet ved å anta at avvikene skyltes gravitasjonen fra en annen planet Adams prøvde å presentere sine løsninger til Greenwich observatoriet men siden han var ung og ukjent ble han ikke tatt seriøst Urbain Le Verrier presenterte sin løsning i 1846 men Frankrike manglet de nødvendige ressursene de trengte for å kunne lokalisere planeten Le Verrier henvendte seg heller til Berlin observatoriet der Galle og hans assistent d Arrest fant Neptun kvelden 23 september 1846 Nå deler Adams og Le Verrier æren for å ha forutsagt eksistensen og posisjonen til Neptun I nspirert av denne sukseen kastet Le Verrier seg over problemet med avvikene i Merkurs bane og foreslo at det fantes en planet innenfor Merkur Vulcan som senere viste seg å ikke eksistere 30 september 1846 en uke etter oppdagelsen av Neptun hevdet Le Verrier at det fortsatt kunne være en annen ukjent planet der ute 10 oktober ble Neptuns store måne Triton oppdaget Dette hjalp til å bestemme den nøyaktige massen til Neptun som viste seg å være 2 større enn beregnet ut fra pertubasjonene til Uranus Det virket som om avvikene i bevegelsen til Uranus virkelig skyltes to planeter i tillegg viste den virkelige banen til Neptun seg å være vesentlig annerledes enn banene forutsett av både Adams og Le Verrier I 1850 observerte Ferguson bevegelsen til småplaneten Hygeia Hind som leste Fergusons rapport sjekket referansestjernene som Ferguson brukte Hind klarte ikke å finne en av Fergusons referansestjerner heller ikke Maury ved Naval observatoriet I løpet av noen få år trodde man at dette var en observasjon av enda en planet men i 1879 kom en annen forklaring Ferguson hadde gjort en feil da han observerte når feilen ble rettet passet en annen stjerne fint inn som hans manglende referansestjerne D et første seriøse forsøket på å finne en trans Neptunsk planet ble gjort i 1877 av David Todd Han brukte en grafisk metode og tross de ubestemte residualene til Uranus utledet han baneelementer for en trans Neptunsk planet midlere avstand 52 AU omløpstid 375 år og en magnitude svakere enn 13 Lengden i 1877 84 var gitt som 170 med en usikkerhet på 10 Inklinasjonen var 1 40 og lengden til oppstigende knute 103 I 1879 la Camille Flammarion til nok en grunn for at det eksisterte en planet utenfor Neptun Aphel til periodiske kometer pleier å menge seg rundt banen til de store planetene Jupiter har den største andelen av slike kometer og Saturn Uranus og Neptun har også en del hver Flammarion fant to kometer 1862 III med en omløpstid på 120 år og aphel ved 47 6 AU og 1889 II med en noe lenger omløpstid og aphel ved 49 8 AU Flammarion foreslo at den hypotetiske planeten sannsynligvis beveget seg i en avstand på 45 AU E tt år senere i 1880 publiserte professor Forbes et memoar om aphel til kometer og deres sammenheng med planetbaner Innen 1900 visste man om fem kometer som hadde aphel utenfor Neptuns bane og så foreslo Forbes en trans Neptunsk planet som beveget seg ved omtrent 100 AU og en annen ved 300 AU med omløpstider på 1000 og 5000 år I løpet av de neste fem årene publiserte flere astronomer matematikere sine egne ideer om hva som kunne befinne seg i de ytre delene av solsystemet Gaillot ved Paris observatoriet foreslo to trans neptunske planeter ved 45 og 60 AU Thomas Jefferson Jackson See beregnet tre trans neptunske planeter Oceanus ved 41 25 AU med en omløpstid på 272 år trans Oceanus ved 56 AU med en omløpstid på 420 år og til slutt en annen ved 72 AU med en omløpstid på 610 år Dr Theodor Grigull fra Munster Tyskland antok i 1902 at det fantes en planet på størrelse med Uranus ved 50 AU med en omløpstid på 360 år som han kalte Hades Grigull baserte sitt arbeid hovedsakelig på kometbaner med aphel utenfor Neptuns bane og kryssjekket om gravitasjonsdraget til et slikt legeme ville føre til de observerte avvikene i bevegelsen til Uranus I 1921 reviderte Grigull omløpstiden til Hades til 310 330 år for at det skulle stemme bedre med de observerte avvikene I 1900 publiserte Hans Emil Lau København baneelementer til to trans neptunske planeter ved 46 6 og 70 7 AU med masser på 9 og 47 2 ganger Jordens og en magnitude for den nærmeste planeten på ca 10 11 1900 lengdene til disse hypotetiske legemene var 274 og 343 begge to med en stor usikkerhet på 180 I 1901 utledet Gabriel Dallet en hypotetisk planet ved 47 AU med en magnitude på 9 5 10 5 og en 1900 lengde på 358 Det samme året utledet Theodor Grigull en lengde til en trans Neptunsk planet som var mindre enn 6 unna Dallets planet og senere omgjorde han differensen til 2 5 Denne planeten skulle befinne seg ved en avstand på 50 6 AU I 1904 foreslo Thomas Jefferson Jackson See at det fantes tre trans neptunske planeter ved 42 25 56 og 72 AU Den innerste planeten hadde en omløpstid på 272 2 år og en 1994 lengde på 200 En russisk general som het Alexander Garnowsky foreslo fire hypotetiske planeter men klarte ikke å gi noen detaljer om dem D e to mest nøye beregnede spådommene om de trans neptunske planetene var begge av amerikansk opprinnelse Pickerings A search for a planet beyond Neptune Annals Astron Obs Harvard Coll vol LXI part II 1909 og Percival Lowells Memoir on a trans Neptunian planet Lynn Mass 1915 De omhandlet begge det samme temaet men ved å bruke forskjellige tilnærmelser ble resultatene forskjellige P ickering brukte en grafisk analyse og foreslo en Planet O ved 51 9 AU med en omløpstid på 373 5 år en masse på to ganger Jordens og en magnitude på 11 5 14 Pickering foreslo åtte andre trans neptunske planeter i løpet av de neste 24 årene Pickerings resultater fikk Gaillot til å revidere avstanden til hans to trans neptunske til 44 og 66 AU og han ga dem massene 5 og 24 jordmasser A lt i alt fra 1908 til 1932 foreslo Pickering syv hypotetiske planeter O P Q R S T og U Hans endelige baneelementer for O og P definerte helt andre legemer enn de originale så de totale kan regnes som ni en rekord innen forutsigelse av planeter De fleste av Pickerings forutsigelser er bare av forbigående interesse som kuriositeter I 1911 foreslo Pickering at planet Q hadde en masse på 20 000 jordmasser noe som gjør den 63 ganger mer massiv enn Jupiter eller omtrent 1 6 av Solens masse nærmest en liten stjerne Pickering sa at planet Q hadde en svært elliptisk bane D e senere årene har bare planet P på alvor blitt viet hans oppmerksomhet I 1928 reduserte han avstanden til P fra 123 til 67 7 AU og dens omløpstid fra 1400 til 556 6 år Han ga P en masse på 20 jordmasser og en magnitude på 11 I 1931 etter oppdagelsen av Pluto foreslo han en annen elliptisk bane for P avstand 75 5 AU omløpstid 656 år masse 50 jordmasser eksentrisitet 0 265 og inklinasjon 37 ikke langt fra verdiene som ble angitt for 1911 banen Hans Planet S foreslått i 1928 og gitt baneelementer i 1931 ble gitt avstanden 48 3 AU nær Lowells Planet X ved 47 5 AU omløpstid 336 år masse tilsvarende 5 jordmasser og en magnitude på 15 I 1929 foreslo Pickering planet U med avstand 5 79 AU og omløpstid 13 93 år dvs såvidt utenfor Jupiters bane Dens masse var 0 045 jordmasser og eksentrisitet 0 26 Den siste av Pickerings planeter er planet T foreslått i 1931 avstand 32 8 AU og omløpstid 188 år P ickerings forskjellige elementer for planet O var Midlere avst Omløpstid Masse Magnitude Knute Inkl Lengde 1908 51 9 373 5 år 2 jordm 11 5 13 4 105 13 1919 55 1 409 år 15 100 15 1928 35 23 209 2 år 0 5 jordm 12 P ercival Lowell mest kjent for forslaget om kanaler på Mars bygde et privat observatorium i Flagstaff Arizona Lowell kalte sin hypotetiske planet Planet X og utførte flere søk etter den uten suksess Lowells første søk etter Planet X sluttet i 1909 men i 1913 startet han et andre søk med en ny forutsigelse om Planet X epoke 1850 01 01 midlere lengde 11 67 perihellengde 186 eksentrisitet 0 228 midlere avstand 47 5 AU knutelengde 110 99 inklinasjon 7 30 og masse 1 21000 solmasser Lowell og andre lette uten resultat etter Planet X i 1913 1915 I 1915 publiserte Lowell sine teoretiske resultater om Planet X Det er ironisk at det samme året 1915 ble to svake bilder av Pluto tatt av Lowell observatoriet selv om de aldri ble gjenkjent som planeten før etter oppdagelsen av Pluto 1930 Lowells mislykkede forsøk på å finne Planet X var hans største skuffelse i livet Han brukte ikke mye tid på å lete etter Planet X i løpet av de siste to årene i hans liv Lowell døde i 1916 På de nærmere 1000 platene som ble eksponert i hans andre søk var det 515 asteroider 700 variable stjerner og 2 Pluto bilder D et tredje søket etter Planet X begynte i april 1927 Ingen fremgang ble gjort i 1927 1928 I desember 1929 ble en ung bondegutt og amatørastronom Clyde Tombaugh fra Kansas hyret inn for å lete etter planeten Tombaugh startet arbeidet i april 1929 23 og 29 januar eksponerte han de to platene han fant Pluto på da han undersøkte dem 18 februar Inntil da hadde Tombaugh undersøkt hundrevis av platepar og millioner av stjerner Søket etter Planet X var slutt E ller var det Den nye planeten senere kalt Pluto viste seg å være skuffende liten kanskje bare en jordmasse men sannsynligvis bare 1 10 jordmasse eller mindre i 1979 da

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/hypo.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive

  • Liste over planetbilder
    Triton Proteus Andre Pluto og Charon Diverse Ida Gaspra Andre asteroider Kometer Meteoritter romsonder Kilder http oposite stsci edu pubinfo ftp ftp cribx1 u bordeaux fr astro ftp ftp cribx1 u bordeaux fr astro anim http photojournal jpl nasa gov index html ftp seds lpl arizona edu pub images ftp stsci edu stsci epa ftp phobos sscl uwo ca pub Space ftp dftnic gsfc nasa gov images gifs NASA Spacelink http www jpl nasa gov galileo images html http www jpl nasa gov magellan images html http www solarviews com cap index index html http esther la asu edu asu tes TES Editor IMAGES SOL SYST http pds jpl nasa gov planets http www nasm si edu research ceps rpif rpif cfm http nssdc gsfc nasa gov imgcat http www sunspot noao edu gifs http barsoom msss com http nssdc gsfc nasa gov photo gallery photogallery html http antwrp gsfc nasa gov apod archivepix html http www lpi usra edu pub research outerp NASA Image Access Homepage Planetary Photojournal NSSDC Catalog of Spaceborne Imaging On line CDROMs fra JPL a VAX at Goddard eclipse pics Garbo stor samling a few NASA pics noen få bilder fra SPIF ved Cornell http

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/picturelist.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive

  • Musikk for Planetene
    of War Venus the Bringer of Peace Mercury the Winged Messenger Jupiter the Bringer of Jollity Saturn the Bringer of Old Age Uranus the Magician Neptune the Mystic Pluto the Renewer Annen planetmusikk Haydn Symphony No 43 in E flat major Mercury H 1 43 Haydn skrev over 100 symfonier der de fleste som denne ikke er særlig minneverdige Kun tilgjengelige i boks sett med andre obskure stykker Mozart Symphony No 41 In C Major K 551 Jupiter Helt klart det beste musikkstykket på denne lista Dette er en av Mozart sine beste Og det sier en hel del Berners Triumph of Neptune Hovhaness Saturn Op 243 Lully Le Grand Divertissement Royal de Versailles devertissement comedie LWV 38 Les suivants de Neptune Dvorak Rusalka En sang i denne operaen er om Månen Mathews Pluto The Renewer Holst skrev ferdig The Planets i 1917 før oppdagelsen av Pluto Selv om han levde til 1934 et par år etter at Pluto var blitt oppdaget la han aldri til et siste stykke Colin Mathews rettet på det med sitt nye stykke som jeg har brukt på Plutosiden Den er tilgjengelig sammen med de andre opptakene av The Planets av The Hallé Orchestra ledet

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/musiclist.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive

  • Credits for The Nine Planets
    Jupiter Soderblom i Scientific American Jan 1980 Frontiers of Astronomy Morrison Wolff 2nd Ed Astronomy Through Space and Time Engelbrektson The Planets opus 32 av Gustav Holst 1874 1934 fremført av Andr eacute Previn og the Royal Philharmonic Orchestra Telarc CD 80133 Mange av disse er tilgjengelige på De Ni Planetenes Bokhandel Ressurser på nettet NASA JPL Space Telescope Science Institute Enkeltpersoner Calvin J Hamilton forfatter av Views of The Solar System har laget menge av bildene Han har også bidratt med annen informasjon Mark Takacs David Hecox et al ved JPL forfattere av Welcome to the Planets har også bidratt med mange bilder Ken Edgett forfatter av DSN Solar System Menu har også bidratt med noen bilder Dr Ellis D Miner ved JPL har bidratt med oppdaterte data om de ytre planetene og annen verdifull informasjon Jonathan P Leech og Larry Klaes forfattere av sci space FAQ avsnittet om romsonder Paul Schlyter forfatter av Hypothetical Planets Frank Crary forfatter av Origin of the Solar System Joan Arnett fru Bill Arnett korrekturleste førsteutgave og kom med hjelpsomme idéer Tom Rankin og Phil Perry fra Midhudson Astronomy Association og Vincenzo Cena korrekturlesere William V Arnett og Alexandra C Arnett Mr Arnetts

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/credits.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive

  • TNP-kopier
    Illinois nov 2002 Denne kopien vedlikeholdes av Pred S Bundalo Department of Physics of the University of Louisville Louisville Kentucky mai 2005 Denne kopien vedlikeholdes av John Kielkopf Indiana University Bloomington Indiana juli 2003 Denne kopien vedlikeholdes av Anurag Shankar The Artemis Society International Pittsburgh Pennsylvania nov 2000 Denne kopien vedlikeholdes av the Web Team JAT Observatory Fairless Hills Pennsylvania sep 2004 Denne kopien vedlikeholdes av Marcus Brock University St Catharines Ontario Canada nov 2000 Denne kopien vedlikeholdes av Frank Fueten Quay net Ottawa Ontario Canada jan 2006 Denne kopien vedlikeholdes av Gabriel O Brien Société d Astronomie Montréal Canada 1996 Denne franske oversettelsen vedlikeholdes av Patrice Scattolin University of Pennsylvania Department of Physics and Astronomy Philadelphia Pennsylvania feb 2000 Denne kopien vedlikeholdes av Don Benton Astronomy net Virginia juli 2003 Denne kopien vedlikeholdes av John Huggins Notsleepy Raleigh North Carolina nov 2002 Denne kopien vedlikeholdes av Tony Spencer Sør Amerika Astronomia na Web Rio de Janeiro Brazil 06 Nov 2002 Denne portugisiske oversettelsen vedlikeholdes av Luis Gabriel Europa Trinity Astronomy and Space Society Trinity College Dublin Irland mai 1996 Denne kopien vedlikeholdes av TASS University of Bristol Bristol UK feb 2001 Denne kopien vedlikeholdes av Liz Loeffler SpiralGalaxy London UK juli 2004 Denne kopien vedlikeholdes av Paul Murphy Freeserve UK mai 1999 Denne kopien vedlikeholdes av Ben Ketteridge University of Exeter UK nov 2000 Denne kopien ble først laget av Brad Bagilhole og vedlikeholdes nå av Bill Edmunds Cosmos99 Plouzané France 2000 Denne franske oversettelsen vedlikeholdes av Emmanuel Goudé Palais de la Decouverte Paris France mai 2005 Denne kopien vedlikeholdes av Vzw Info Ster Meise Antwerp Belgia des 1996 Denne kopien og en hollandsk oversettelse av TNP vedlikeholdes av Guido Hemeleers Karlsruhe Germany 2004 Denne tyske oversettelsen vedlikeholdes av Michael D Wapp Institutt for Teoretisk Astrofysikk Oslo Norway juli

    Original URL path: http://www.astronomi.no/DNP/nineplanets/mirrors.html (2014-09-28)
    Open archived version from archive



  •